Norseman - satset alt, og tapte

Lørdagens Norseman Xtreme Triathlon er kanskje den hardeste jeg har gjort av mine 16 Ironman. På Gaustadtoppen etter 13timer og 36min var jeg helt ferdig, både fysisk og psykisk.

En perfekt oppkjøring gjorde meg svært offensiv. Jeg og crew Sven ankom flotte Eidfjord fredag formiddag. Fikk hentet startnummer og booket in på Quality Vøringsfossen. Rakk en planlagt kort økt, med 15min svømmming - 20min sykkel og 10min løp for å få ut bilturen av beina.

Etter Pre-Race var det avslapping og spising. Fikk sovet nesten 2t før middag. Det var bra, for som vanlig ble det lite søvn når vekkerklokka står på 2.00

Rolig og avslappet til frokost, sjekket inn sykkel 0315, og kom meg på ferga. Den fergeturen er spesiell. En utrolig stemning, med mange betenkte ansikter.

Jeg var uvanlig rolig, men alikevel supergira på å komme igang. Hoppet i vannet 10min før start og crawlet rolig bort til kajakken nærmest land. Skuddet gikk og jeg svømte på det jeg hadde i 300-400m. Havnet i gruppe 3, og fant bra bein med en gang. Gruppe 2 var bare 20m foran, men klarte ikke komme meg opp til den. Etterhvert ble vi 4stk på en rekke som svømte ganske nærme land. Det gikk utrolig lett. Jeg var noen ganger bekymret for at det gikk for sakte. Men når jeg la meg ut og prøvde å svømme fra, skjønte jeg at det gikk mer enn fort nok. En svært bra gruppe å ligge i.

Når vi nærmet oss Eidfjord synes jeg at de 2 foran fortsatte litt for nærme land ifht båten som lå med lyset. Og litt bak til venstre så jeg et felt på 6-7man komme litt raskere enn vi svømte. Bestemte meg derfor for å dra over til dem, og få en mer rett bane mot vendebåten. Det fungerte perfekt og jeg ble med denne gruppa til land. Kom opp på 1.06 sammen med Even Olsen, Per Martin Lund & co. Fikk sekundering på 12min bak tet, og 3min bak Erik Gulddhav. Med Even rett bak, og Henrik Oftedal fortsatt i vannet, var jeg litt lenger fram en jeg faktisk hadde håpet å være.

På med lys på sykkelen og refleksvest så bar det av gårde. Tråkket tunnelene sammen med Per Martin og Even, og tok igjen mange andre. Erik Guldhav forsvant bakover og det gikk superlett. Jeg hadde bestemt meg for å dra til på sykkel i år. En liten test. Det fikk bære eller briste.

Så når storfavoritt Henrik Oftedal kom bakfra ut av tunnellen ved Vøringsfossen bestemte jeg meg for å følge etter. Det samme gjorde Per Martin, mens Even slapp. Det gikk fort. Til tider på terskel og vel så det. Men jeg hang greit med på 10meteren hans. Halveis til Dyranut gikk Per Martin forbi og la seg 10m bak Henrik. Men den slapp han etterhvert, og jeg fant ut at å gå rundt og etter Henrik ville være det samme som selvmord.

Per Martin kjørte litt fra over Dyranut og over vidda skjedde ikke så mye mer enn at David Ekroll suste forbi, og jeg tok igjen en Belgier. Kjørte Per Martin inn igjen rett før Geilo, og da kom også Even opp til oss igjen. Jeg og Even kjørte hardt over de 3 toppne til Uvdal. Tok igjen enda en belgier og var oppe på 7. og 8. plass. Jeg følte meg superpigg og fortsatte kjøret opp Immingfjell med Even rett bak.

Men så.......PANG! 3km før toppen på Imming var det helt slutt. Helt uten forvarsel var jeg plutselig helt tom. Så vidt jeg kom meg opp på letteste giret. Tapte over 2min til Even opp til toppen. Der fikk jeg i meg gel og Cola, som hjalp litt. Men det var skikkelig krise.

Tessungdalen er det værste jeg har opplevd på sykkel noen gang. 50km/t på livsfarlig dumpete asfalt, med synsforstyrrelser, er ikke å anbefale. I tilegg frøys og skalv jeg som et aspeløv. Jeg var mildt sagt glad for å komme til Austbygda og T2 som nummer 11.

Var kjørt, men la igang på løp. Måtte kjapt en tur på do, men beina flytta seg greit. Så en tur til på do. Så en til. Magen hadde ikke tålt kjøret tydeligvis? Jeg raste etterhvert bakover i feltet. Var ute av topp 20 før jeg kom til bakkene. Greide å holde meg noenlunde "løpende" dit, men med 6 dostopp og kramper i magen gikk det seint. Inn i bakken var det bare å innse at det ble en lang dag for å komme til toppen. Etter noen minutter i bakken måtte jeg ta en alvorlig prat med meg selv bak "lukkede dører" for å finne styrke til å komme meg opp. Mitt fantastiske crew prøvde alle triks for å få meg igang igjen, men det var kun snakk om å komme seg opp nå.

På Stavsro følte jeg meg ok, men løpe var det ikke krefter igjen til. Etterhvert som det ble brattere sa kroppen mer og mer ifra om at dette måtte ta slutt snart. Jeg sendte Sven foran og fulgte bare etter beina hans som en zoombie. En zoombie på zoombie hill. Kun et mål for øye, å få slutt på helvetet, og komme seg på toppen. Har aldri vært mer sliten, og karret meg såvidt over kanten og mållinja. Var helt bortreist, og viste vel egentlig ikke annet enn at jeg kunne hvile nå.....

Det ble en 46.plass. Ikke helt det jeg satset på. Men jeg satset hvertfall......

Resultater her: http://www.box.net/shared/57qx1uezo1