Flau innsats i Tuddal

Jeg hadde ikke forventet et storløp på Tuddal Triathlon igår, men at det ble så dårlig var flaut! Etter Klagenfurt ble det 1 uke uten noe trening, før vi reiste på familieferie til Mallorca. Trente ok der nede sammen med Truls. De første øktene var jeg helt råtten, men følte det kom seg etterhvert. Ble ikke noe mengde ut av det, da man på familieferie legger treningen til morgenen før resten av banden har stått opp. Men vi hadde noen bra kvalitetsøkter, bla 2 intervalløkter løp, 3 bakkeintervalløkter på sykkel i San Salvador stigningen og 1 økt med 4x10min partempo. Svømming ble det dårlig med. Prøvde 1 økt i sjøen men ble grisebrendt av manet på håndleddet, så det fristet ikke noe mer.

Vel hjemme igjen har jeg trent ok denne uka. Tilbake i bassenget og kjørt opp mengden med tanke på å være i bra form igjen til NM 13. august.

Tuddal skulle være en bra gjennomkjøring på veien dit, men fy så tungt det gikk!

Kom veldig bra igang på svømminga. Lå ved siden av Knut Ole helt til første bøya, og lå veldig greit i beina hans og Morten Hornes (tror jeg) helt til bøye 2. Så gjør jeg igjen en idiotisk vurdering, og slipper beina deres for å kutte veien til neste bøye. Dermed slipper jo de unna, og jeg greier aldri tette luka igjen. Skulle ikke tro jeg har drevet med dette i 20år snart! Ble liggende alene, og etterhvert tatt igjen av gruppa bak. Har vel sjelden vært mer sinna på meg selv opp av vannet - de 40 sekundene de fikk burde jeg ikke ha gitt bort! Men sinnet fører i hvertfall til en superrask skifting, er oppe av vannet som nr 10 og ute på sykkel som nummer 6. Dermed har jeg kontakt med Hornes igjen, men Thoreplass er vekk. Men beina mine føles ikke bra i det hele tatt.

Kjører forbi Hornes ned til vendepunkt, men greier ikke bli kvitt han. Bakfra kommer også Per Gunnar Mustad så vi ble 3 stk som syklet sammen nesten opp til runding igjen. Hornes rykker litt fra og det er Mustad som gjør at vi holder han innenfor synsvidde. Jeg har mer enn nok med å holde dette tempoet, det er helt dødt i beina. Får ikke pulsen over terskel, knapt nok opp dit. Skjønner at Mustad begynner å bli lei å ha meg der bak på 10meteren, så for syns skyld er jeg framme å drar et par ganger. Opp mot vending kjører han så sterkt at luka til Hornes blir tettet, og vi 3 løper ut samtidig, ca 5min bak Bjørnar Evensen i tet.

Det var det siste jeg så til dem. For om beina var døde på sykkel, hva var de da på løp? Det er absolutt ikke noe kraft i det hele tatt. Og da knyter jeg meg, løfter skuldrene og alt blir bare surr. Får svi for alt for lite løpte kilometer denne sesongen rett og slett. Når løypa i tilegg er såpass krevende som i Tuddal blir det stygt. Jeg taper fort plasser og fra å løpe ut i kamp om 5.plassen raser jeg til 11.plass, 13 minutter etter Michael Reinboth som vinner. Løpetid over 50min på 10km kan jeg ikke huske jeg har hatt noen gang.....flaut!

Så her må noe gjøres, og det raskt! Men jeg er redd det må skalpel, hammer og meisel til, så det er mulig jeg må plage meg gjennom 2 løp til før jeg får ordnet opp i det.

Ellers en stor takk til arrangøren i Tuddal! Et veldig flott stevne, som absolutt bør få NC/NM status i årene fremover! Det er slike kvalitetsstevner som bør inngå i en NorgesCup som jeg neste år håper inneholder langt færre stevner enn 9.

NM, og Oslo Tri om 14 dager - det er lov å håpe på mirakler!!

Resultater her: http://www.topptid.no/2011/result.php?raceid=42##

Nummer 17 i boks

Da var Ironman nummer 17 gjennomført. Den første var i Roth i 1997. Da satte Luc Van Lierde verdensrekord på 07:50. I går var jeg på plass igjen da den ble slått. Marino Van Hoenacher knuste den med 07:45. Kanskje ringen er sluttet?

Jeg visste det kom til å bli en tøff dag. Dårlige forberedelser og Ironman hører ikke sammen. At halsen ble sår natt til fredag betydde egentlig ikke noe - bortsett fra litt dårlig søvn. Tror det var gresspollenallergien som slo inn. Den gjør luftveiene litt tørre og såre innimellom. Jeg valgte å tro det hvertfall.

Ellers gikk de siste dagene i Klagenfurt veldig bra. Lett trening, flott hotell og gode lagkammerater.

Klar på start med 2800 andre spurte jeg dommeren om starten gikk på land eller i vann. Han sa den gikk i vannet 50m fremme og at vi ble sluppet utti 1min før(!) "Javel" tenkte jeg, "1min på 50m er vel omtrent så vi rekker frem". Da de dro opp bånnet kastet jeg meg bare utti og regnet starten som gått:-)

Ikke alle gjorde det tydeligvis, for 30sek etter skuddet smalt hadde jeg klart vann foran meg og 2800 svømmere i hælene. Det ble litt stygt etterhvert, da hordene kom bakfra, men jeg svømte alt jeg kunne for å komme godt igang. Tror det var en så optimal start som overhodet mulig. Men måtte roe litt ned etter ca 500m, det føltes ut som hjertet kom opp av halsen. Bortsett fra litt slossing rundt første bøye foregikk svømmingen uten særlig dramatikk. Lå bra med i dragsuget og brukte ikke for mye krefter. Oppe på 1:02

Den nye skiftesonen var lang som et vondt år. Langt å løpe til sykkelen, og langt å løpe med sykkelen også. Ikke bra for en gammel mann med såre achilleser. Ut på sykkel fant jeg fort rytmen, fikk pulsen ned og stabil. Så kom Even Olsen bakfra med et smell og jeg måtte i brøkdelen av et sekund ta avgjørelsen om jeg vil være med eller ikke. Minner fra sprekken på Norseman ifjor sitter godt i, men likevel valgte jeg å prøve. Så jeg la meg etter på 10meteren hans og det gikk unna i 40-42km/t. Vi passerte sikkert 70 mann på 15-20 minutter:-) Men i den første bakken tørte jeg ikke mer, og lot han kjøre. Fortsatte likevel å kjøre rimelig hardt selvom beina nå verket mer enn de burde. I denne løypa er det først etter Rupertiberg på 70km at løpet setter seg. Da blir det grupper som samler seg med relativt like sterke syklister (og damer som svømmer raskt og greier å henge med)

Så også i år. I bunn av bakken var jeg ganske alene, men det var mange 20-30sek foran. Kjørte derfor grisehard i bakken for å komme opp til de. Og akkurat som jeg trodde var vi en pen gjeng som dundret ned til Klagenfurt igjen og passerte 90km på 2:28.

Melder man seg på disse store løpene i Mellom Europa får man bare akseptere at det er sånn det er. Som Macca sier: "Its a tactical sport" Liker man det ikke får man heller kjøre løp alene i grisgrende strøk eller over høye fjell. Det er 7m draftingregel som gjelder. Den blir overholdt av de fleste. Alltid noen som tøyer strikken når dommersykkelen ikke er i nærheten, men der jeg var fikk de alle sin velfortjente straff til slutt.

For egen del var jeg maks skjerpet på å gjøre ting riktig og ikke få penalty. Da var det best å ligge langt bak i gruppen syntes jeg, og hele tiden justere med god klaring til 7m. 7m tør ikke jeg ligge nærme ustødige triathleter uansett;-) Sånn sett ble 2. runden relativt grei. Det gikk til tider grisefort, og det måtte tettes endel luker noen ganger. En velt rett foran meg også, men gikk greit klar av den. Ellers var det om å gjøre å få i seg nok næring og forberede til en maraton jeg viste jeg ikke var forberedt til...

Det positive var at jeg startet løpinga akkurat etter 6 timer. Samme som da jeg satter pers her i 2007.

Mistet ene sykkelskoen inn i T2, ellers gikk den skiftingen bra. Føltes bra med en gang på løp. Fant rytmen litt over 4:30 fart. Mage og alt funket bra. Ble overrasket da Even plutselig kommer bakfra igjen. Han hadde fått penalty på sykkel. Og ble nærmest sjokkert da jeg treffer Knut Ole tilbake fra vending LAAAANGT fremme i feltet! Utrolig kult! Men jeg må fokusere på mitt eget løp skal jeg greie dette på anstendig vis. Det var jeg innstilt på etter de siste ukers hendelser.

Beina føltes ganske bra til over halveis, men rundt 30km, får jeg svi som forventet. Farten har vel egentlig vært dalende en stund, men nå må det kjemping til for å greie meg gjennom de siste 12km. Og som jeg skrev i siste innlegg skulle jeg kjempe med alt når det ble vondt. Det har vel aldri gjort vondere heller. Begge ankler og begge lår skrek om nåde, men det var ikke snakk om å gå. Rett etter siste vending kom Tore halsende i et mye større tempo og jeg skjønte at han snart skulle ta meg igjen. Skjønte at jeg hadde mulighet til en tid rundt 09:45, så jeg brukte de siste kreftene de siste 4 kilometerene. Følelsesladet å komme i mål, og fryktelig, fryktelig sliten. Men det var verdt slitet.

Nå blir det hjem til Jazzfestival, og så 14 dager ferie på Mallorca med jentene mine. DET gleder jeg meg til:-)