Starter opptrening

Mandag 10.oktober opererte jeg hælen på Volvat i Oslo. Ingrepet var vellykket. Slimpose og en del betent synnovialt vevble fjernet. Og det ble meislet bort bein fra hælbeinet. Det skal nå være god plass til achillessenen inni der. Benklumpen på hælen hadde laget noen små avrivninger på innsiden av achilles, så det var på tide å få gjort dette.

Beinet ble gipset etter operasjonen, så jeg har jeg stort sett tilbrakt tiden etter det i sofaen med beinet høyt.

I dag var jeg tilbake på Volvat for sjekk, og gipsen ble fjernet. Såret har grodd fint, og alt er etter planen. Nå blir det 2-3 dager med kun bevegelighetstrening på ankelen, før jeg kan begynne å belaste beinet i begynnelsen av neste uke. I første omgang med hjelp av krykker, og forhåpentligvis er jeg normalt gående og tilbake i jobb igjen uken etter det.

Svømming kan påbegynnes om 1 uke, da er sjansen for infeksjon og trøbbel med sår borte.

Så fra mandag av håper jeg å være i aktivitet igjen på minst 3 økter om dagen med forsiktig gåing og lett sykling.

Målet er klart langt der fremme: Ironman European Championships 8.juli!

En hæl til besvær

Som nevnt i forrige innlegg har jeg hatt en hæl denne sesongen som ikke har funket særlig bra. det vil si den har ikke funket veldig bra på mange år - har vel så og si slitt med betent achilles i snart 10år. Etter fjorårets sesong tok jeg 2mnd løpefri og fikk støpt innlegssåler i håp om at det skulle gjøre det noenlunde ok å gå på en sesong til. Det gjorde det ikke. Har presset meg gjennom uttalige timer med smerte gjennom høst, vinter, vår og sommer - for i år har hælen vært verre en noen gang. Etter Ironman Austria greide jeg knap å gå.
Men i en alder av 38 er det tull å holde på som dette. Jeg orker ikke smerten lenger heller. Så konklusjonen har vært enten å gå til landets beste ortoped på området, for å se om det er mulig å få fikset skaden. Hvis ikke er alternativet å gi seg med triathlon for godt.

Idag har jeg vært til utredning på Volvat. Røntgen og MR er tatt. Og det ser ut som det er mulig å få fikset det. Den langvarige betennelsen har dannet brusk og beinvev i en bra klump øverst på hælbeinet. Den kan meisles bort. Det var ikke brusk/ben dannelser i selve festet av achilles til hælbeinet. Hadde det vært det hadde det vært kjørt. Senen er heller ikke skadet (foreløpig) ser det ut som.

Operasjon må gjøres om jeg skal fortsette et noenlunde aktivt liv med løping,sykling og ski. For beinkulen vil etterhvert kunne slite av hele achillesen, og som ortopeden sa: "Du har IKKE lyst til å ryke senen så lang ned!"

Så da er det bare å gjøre som han sier. Operasjon i begynnelsen av oktober. 14 dager i gips og på krykker. Kun sykling og svømming i 3-4mnd etter det. Hvis alt går etter planen kan jeg forsiktig begynne å løpe igjen månedskiftet januar/februar. Da er det 90% sjanse for at jeg løper smertefri. Det hadde vært digg! Og da er det 90% sjanse for at jeg blir å se på en triathlon i fremtiden også:-)

Tar operasjonen på Volvat. Har ikke tenkt å slippe en lokal slakter til på beina mine. Blir en spennede (og lang) høst ja....

Tjörn - 14.plass

Etter NM på Sognsvann har motivasjonen for triathlon og trening vært dårlig. La mye krefter i forberedelsene dit, og når det endte som det gjorde gikk lufta skikkelig ut av ballongen. Og med stevneleder/primus motor jobb før, under og etter Kongsberg Triathlon var triathlon batteriene ganske flate denne uka. Kvalmende lei rett og slett. Mest pga NM. Kongsberg Triathlon med 130 barn i aktivitet gir energi - selv om det blir mye jobb.

På onsdagens spinningtime, da jeg ikke greide/var motivert til å få pulsen i nærheten av terskel engang var det like før jeg kastet håndkledet og droppet alle planer om Halv Ironman i Tjörn. Men jeg hater å ikke gjennomføre det jeg har satt meg fore. En sesongplan er en sesongplan. Og jeg ville ikke la Knut Ole og Truls i stikken heller. Skulle reise sammen med dem.

Så på start igår var jeg ikke veldig motivert og klar for 4,5t slit. Med treningen jeg har gjort siden NM viste jeg det ville bli slit. Svømmingen bar preg av motivasjonen. Orket ikke kjempe og sloss. Slapp beina til Truls først 1 gang, og så for andre gang da han passerte på nytt etter å ha svømt feil. Oppe på 34:56....ikkje bra!

Ut på sykkel sammen med Per Morten fra Fredrikstad. Det reddet kanskje dagen. For vi greide å kjøre inn en gruppe foran hvor bla Truls og Morten Hornes var. Brukte ganske mye krefter på å komme opp dit og var med gruppen inn til vending. Prøvde å rykke fra på vei ut på runde 2, men det var sjanseløst. Jeg var ikke i nærheten av å være sterk nok. Ventet derfor til de to siste kneikene inn mot T2. Kjørte hardt derfra og inn, og ble vel kvitt noen.

Droppet de planlagte sokkene i T2, de var søkk våte uansett. Løp ut sammen med Bjørn Andersson, som allerede hadde løp 5km og ledet soleklart. Holdt tempoet hans i nesten 500m før jeg fant ut at det kanskje ikke var lurt. Men det fløyt på ganske ok, og jeg fokuserte på teknikk. Per Morten passerte meg tidlig i et tempo jeg ikke hadde sjans på. Men ellers kom det ingen bakfra, noe jeg tok som et positivt tegn. Regnet med Hornes skulle komme, men så ikke noe til han. På runde 3 knøyt det seg litt i lår og hofter, men greide å fullføre bra og presse meg skikkelig på siste runden. Som før i år gikk det ikke veldig fort på løp, men ble hvertfall sliten.

Så sånn sett gikk vel løpet egentlig bedre og bedre. Hvertfall motivasjonsmessig. Og Tjörn er et veldig bra stevne, med helt fantastiske funksjonærer. Det hjelper på bra det også. Så da ble det likevel en anstendig avsluttning på 2011, med en 14.plass på 4:29:40

Nå er jeg glad det er høst og sesongslutt. Høsten må brukes til utredning av Haglunds hæl på høyre bein. Kan ikke fortsette med triathlon uten å fikse det. Vi får se hva tiden bringer...

NM Triathlon - en parodi

Etter en tung sommer, og et elendig løp i Tuddal, tok jeg skikkelig tak for å komme i noenlunde form til årets andre høydepunkt; NM Normal Distanse på Sognsvann.

Har kjørt harde intervalløkter annenhver dag, og de siste dagene har jeg følt at formen har vært god. Bestemte meg derfor for å gjøre alt skikkelig de siste dagene. Mentalt fokus på å få tatt ut alt, og reiste inn til Oslo etter jobb på fredag for å sykle gjennom løypa og slippe å stå opp grytidlig lørdag morgen.

Ble enda mere tent da jeg så den fine rammen som var laget rundt konkurransen. 1 lang runde i Sognsvann merket med store flotte bøyer. Skikkelig og ikke minst stor skiftesone. Bro over veien. Det så virkelig flott ut, og jeg gledet meg enda mer. Detaljene med klistremerker på sykkel og hjelm, flott T-skjorter og alt var på plass.

Lite viste jeg da, at hele NM skulle bli en parodi.

Jeg har tenkt meg om i over 24t før jeg skriver dette innlegget. Gått i meg selv. Burde jeg gjort ting annerledes? Men jeg er faktisk sikker på at det var det eneste rette. For mitt beger er fullt. Vi er en idrett i sterk vekst. Det satses hardt på unge talenter. Det snakkes om OL 2016. Og det gir resultater. Bare se hvordan ungutta herjet i teten igår.

Men rett bak disse er vi ganske mange andre som også bruker utrolig mye fritid og resurser på denne idretten. Mange satser hardt, både i team og på egenhånd. Og uten alle oss har man heller ikke noe grunnlag for de helt der fremme som skal til OL i 2016 heller. For det er ingen som gidder arrangere konkurranser for kun 10-15 ungdommer på sikt.

Derfor blir jeg utrolig sint når vi behandles på den måten vi ble igår. Her er NM sett med mine øyne;

Min viktigste arbeidsoppgave i går var første halvdel av svømminga. De to OL distansene jeg har kjørt før i år har jeg hatt for mye fokus på hvem som er rundt meg, og hvem jeg skal henge på. I går var taktikken å bare svømme alt jeg kunne til første bøya, og prøve å henge på noen som var akkurat litt raskere enn meg derfra. Det funka utrolig bra, jeg åpnet hardt og hadde skikkelig trøkk helt opp til vending. På vei tilbake merket jeg kjøret litt, og de 2 jeg svømte med glapp litt unna. Prøvde 2 ganger å svømme opp til de igjen, men ble skikkelig stiv. Tempoet mitt falt litt og jeg kjente en svømmer bak som lå og pelte meg på tærne. Jeg var sikker på det var Truls med en gang, og hadde selvfølgelig rett da han kom opp på siden. Han hadde fortsatt masse krefter, og det passet perfekt å ligge bak han inn til land. Han også hadde en kjempedag i vannet, det gikk fort og jeg var nær å slippe 2 ganger. Men greide å skjerpe meg.

Løp alt jeg kunne til sykkelen, og skjønte jeg hadde svømt bra da jeg så Spiten rett foran og at Knut Ole kom til sykkelen rett bak meg. En perfekt start, kanskje min beste 1500m svøm noensinne.

Tok på skoene i skiftesonen, og syklet raskt forbi Truls, som hadde skoene på sykkelen, ved NIH. Bort Karl Kjeldsens Vei kom Knut Ole forbi og jeg la meg bak han. Det var tydelig at han var stresset over at jeg var der, og at han ville bli kvitt meg. For det gikk i rykk og napp. Veldig ujevn kjøring kompis:-) I tilegg kjørte han ikke spesielt bra teknisk i svingene, så jeg seig opp på siden av han, for så at han forserte fra igjen. Vi tok etterhvert igjen 5-6 syklister til, så det ble en stor gruppe der en stund tror jeg. Men Knut Ole var klart sterkest av alle, og jeg hadde kun fokus på å holde følge med han. Men med det litt ujevne kjøringen hans er det ikke tvil om at jeg noen ganger lå nærmere en 10 meter, det er jeg den første til å innrømme. Etterhvert ble også Magndal og Spiten ivrige til å komme frem, uten at de hadde særlig kjørestyrke, så da ble det enda mer uryddig i gruppa vår.

På vei tilbake fra vending på runde 1 kommer det plutselig en stor bil opp på siden av oss. Jeg tenker først at det er en utålmodig bilist på vei til butikken, men ser så til min store overraskelse at det sitter en kar der med gul vest som vinker at vi må holde større avstand! Hæ?? Jeg kjenner det koker innvendig. Dommer i bil? Igjen? Etter den runden vi hadde etter at Kristofer Larsen ble kjørt av veien av en dommerbil i Tønsberg i fjor? Hvorpå president i NTF lovet at det aldri skulle forekomme igjen. Det ble satt av ekstra midler til dekning av utgifter til motorsykler til NC og NM arrangører. Nå er presidenten TD selv, og så opplever vi igjen dommer i bil. En dommer som i tilegg ikke har peiling på hva som foregår.

Neste gang jeg ser noe til en dommer igjen er på vendingen i Skar andre gang. Han har da stoppet bilen, og står og filmer oss med mobilkamera i det vi vender:-) Jaja tenker jeg.....viktig å dømme drafting på vending:-)

Så kommer han plutselig i rasende fart opp på siden igjen, samme sted som på runde 1. Denne gangen med gult kort og 2 fingre ut av vinduet. Kjører på den måten forbi oss alle sammen, tom Knut Ole. Hva i helsikke betød det tenker jeg? Er det måten å utdele penalty på? Hvem fikk penalty nå? Tydelig at de andre tenker det samme, for de setter seg nesten opp og ser forvirret ut. Knut Ole spør "Fikk vi straff alle sammen nå?"

Jeg er nå drit forbannet og skriker til de andre: "Kjør! Vi nekter å forholde oss til en dommer i bil!" Knut Ole er tydelig frustrert, og kjefter på oss andre i bakken opp Karl Kjeldsensvei. Når vi kommer tilbake til T2 bryter kaoset ut. De prøver å stoppe alle og bemaner oss inn i penalty boksen! Tom Knut Ole, som har ligget i front i 40km!! Jeg blir så sinna og frustrert at jeg bare løper vider inn og skifter. Hoveddommer og flere andre skriker at jeg må komme tilbake. Jeg skriker tilbake at jeg nekter å forholde meg til en dommer i bil, som ikke veit hva han driver med. Og jeg kaller de "jævla amatører" Så løper jeg ut på 10kilometeren i fullt sinne.

De første 5 går på reint adrenalin, men den rotete avsluttningen på syklinga, og kaoset i skiftesonen har fått fokuset på helt feil sted. Etterhvert innser jeg jo at sjansen for at jeg er disket er stor, men løper fortsatt ganske hardt videre da jeg håper at rettferdigheten vil seire og at en protest på den latterlige dømminga vil føre frem.

Jeg er fortsatt lynende forbannet når jeg kommer meg i mål. Men jeg tar det med de rette personene, stevneansvarlig, overdommer og TD. Det kommer jo også frem at det samme er blitt gjort med gruppen foran oss. Der har også de sterke syklistene som Even Olsen, Michael Reinboth og Øyvind Lillehagen fått 2 min penalty! Såvidt jeg så var de i front av gruppen hele veien, og kjørte absolutt med 10m avstand. Dermed har denne latterlige dømmingen fra bil gjort NM til en parodi. Noen av dem i dette feltet kunne kjempet om bronsen uten sin ufortjente straff.

BK Triathlon legger in protest. Vi krever at alle penalty fra dommeren i bil skal strykes, og at de som har tatt sin straff fra denne dommeren skal få 2min fratrekk i tid.

Den protesten blir ikke tatt til følge av en enstemming jury. De skjønte tydeligvis ikke hva som foregikk der ute. Jeg prøver å argumentere imot igjen, men får beskjed om at de ikke vil snakke mer med meg denne dagen. Og at de reagerte på min oppførsel.

Javel. Det er tydeligvis ikke lov å si ifra. Men når det gjelder dømming i bil lar jeg meg ikke kneble. For det første er det livsfarlig med en stor bil blant syklistene når det også er trafikk og syklister imot. For det andre er det komplett umulig å dømme drafting med 10m regel fra en bil. Og det er også komplett umulig å gi beskjed om penalty på riktig måte til utøveren fra en bil!

Det er ikke tvil om at det foregikk drafting i Maridalen igår. Men med dommere som hadde tatt tak i gruppene med en gang, og med håndfast opptreden klart vist hvor 10m grensen går, hadde dette gått kjempefint. Man hadde fått brutt opp de store gruppene tidlig i løpet. Men når dømmingen ikke starter før etter 10km, og den gjøres på denne måten blir det hele en parodi.

For meg endte det med disk, iom at jeg ikke sonet straffen min. Det er skikkelig surt at løpet ble ødelagt på denne måten, etter å ha kjempet seg tilbake i god form. Men det er værre for de som fikk sjansen til NM medalje ødelagt. Det kan også få konsekvenser for sammenlagt resultatet i NC, der det ble flere plasser mellom Even Olsen og Øyvind Johannessen en det skulle ha vært. Det er ganske mye penger på spill i den kampen.

For meg er det to helger igjen av årets sesong. Den første som arrangør av Kongsberg Triathlon, den neste med HIM i Tjörn. Skal nok fullføre det, selvom det nå er ganske tomt for motivasjon.....

Flau innsats i Tuddal

Jeg hadde ikke forventet et storløp på Tuddal Triathlon igår, men at det ble så dårlig var flaut! Etter Klagenfurt ble det 1 uke uten noe trening, før vi reiste på familieferie til Mallorca. Trente ok der nede sammen med Truls. De første øktene var jeg helt råtten, men følte det kom seg etterhvert. Ble ikke noe mengde ut av det, da man på familieferie legger treningen til morgenen før resten av banden har stått opp. Men vi hadde noen bra kvalitetsøkter, bla 2 intervalløkter løp, 3 bakkeintervalløkter på sykkel i San Salvador stigningen og 1 økt med 4x10min partempo. Svømming ble det dårlig med. Prøvde 1 økt i sjøen men ble grisebrendt av manet på håndleddet, så det fristet ikke noe mer.

Vel hjemme igjen har jeg trent ok denne uka. Tilbake i bassenget og kjørt opp mengden med tanke på å være i bra form igjen til NM 13. august.

Tuddal skulle være en bra gjennomkjøring på veien dit, men fy så tungt det gikk!

Kom veldig bra igang på svømminga. Lå ved siden av Knut Ole helt til første bøya, og lå veldig greit i beina hans og Morten Hornes (tror jeg) helt til bøye 2. Så gjør jeg igjen en idiotisk vurdering, og slipper beina deres for å kutte veien til neste bøye. Dermed slipper jo de unna, og jeg greier aldri tette luka igjen. Skulle ikke tro jeg har drevet med dette i 20år snart! Ble liggende alene, og etterhvert tatt igjen av gruppa bak. Har vel sjelden vært mer sinna på meg selv opp av vannet - de 40 sekundene de fikk burde jeg ikke ha gitt bort! Men sinnet fører i hvertfall til en superrask skifting, er oppe av vannet som nr 10 og ute på sykkel som nummer 6. Dermed har jeg kontakt med Hornes igjen, men Thoreplass er vekk. Men beina mine føles ikke bra i det hele tatt.

Kjører forbi Hornes ned til vendepunkt, men greier ikke bli kvitt han. Bakfra kommer også Per Gunnar Mustad så vi ble 3 stk som syklet sammen nesten opp til runding igjen. Hornes rykker litt fra og det er Mustad som gjør at vi holder han innenfor synsvidde. Jeg har mer enn nok med å holde dette tempoet, det er helt dødt i beina. Får ikke pulsen over terskel, knapt nok opp dit. Skjønner at Mustad begynner å bli lei å ha meg der bak på 10meteren, så for syns skyld er jeg framme å drar et par ganger. Opp mot vending kjører han så sterkt at luka til Hornes blir tettet, og vi 3 løper ut samtidig, ca 5min bak Bjørnar Evensen i tet.

Det var det siste jeg så til dem. For om beina var døde på sykkel, hva var de da på løp? Det er absolutt ikke noe kraft i det hele tatt. Og da knyter jeg meg, løfter skuldrene og alt blir bare surr. Får svi for alt for lite løpte kilometer denne sesongen rett og slett. Når løypa i tilegg er såpass krevende som i Tuddal blir det stygt. Jeg taper fort plasser og fra å løpe ut i kamp om 5.plassen raser jeg til 11.plass, 13 minutter etter Michael Reinboth som vinner. Løpetid over 50min på 10km kan jeg ikke huske jeg har hatt noen gang.....flaut!

Så her må noe gjøres, og det raskt! Men jeg er redd det må skalpel, hammer og meisel til, så det er mulig jeg må plage meg gjennom 2 løp til før jeg får ordnet opp i det.

Ellers en stor takk til arrangøren i Tuddal! Et veldig flott stevne, som absolutt bør få NC/NM status i årene fremover! Det er slike kvalitetsstevner som bør inngå i en NorgesCup som jeg neste år håper inneholder langt færre stevner enn 9.

NM, og Oslo Tri om 14 dager - det er lov å håpe på mirakler!!

Resultater her: http://www.topptid.no/2011/result.php?raceid=42##

Nummer 17 i boks

Da var Ironman nummer 17 gjennomført. Den første var i Roth i 1997. Da satte Luc Van Lierde verdensrekord på 07:50. I går var jeg på plass igjen da den ble slått. Marino Van Hoenacher knuste den med 07:45. Kanskje ringen er sluttet?

Jeg visste det kom til å bli en tøff dag. Dårlige forberedelser og Ironman hører ikke sammen. At halsen ble sår natt til fredag betydde egentlig ikke noe - bortsett fra litt dårlig søvn. Tror det var gresspollenallergien som slo inn. Den gjør luftveiene litt tørre og såre innimellom. Jeg valgte å tro det hvertfall.

Ellers gikk de siste dagene i Klagenfurt veldig bra. Lett trening, flott hotell og gode lagkammerater.

Klar på start med 2800 andre spurte jeg dommeren om starten gikk på land eller i vann. Han sa den gikk i vannet 50m fremme og at vi ble sluppet utti 1min før(!) "Javel" tenkte jeg, "1min på 50m er vel omtrent så vi rekker frem". Da de dro opp bånnet kastet jeg meg bare utti og regnet starten som gått:-)

Ikke alle gjorde det tydeligvis, for 30sek etter skuddet smalt hadde jeg klart vann foran meg og 2800 svømmere i hælene. Det ble litt stygt etterhvert, da hordene kom bakfra, men jeg svømte alt jeg kunne for å komme godt igang. Tror det var en så optimal start som overhodet mulig. Men måtte roe litt ned etter ca 500m, det føltes ut som hjertet kom opp av halsen. Bortsett fra litt slossing rundt første bøye foregikk svømmingen uten særlig dramatikk. Lå bra med i dragsuget og brukte ikke for mye krefter. Oppe på 1:02

Den nye skiftesonen var lang som et vondt år. Langt å løpe til sykkelen, og langt å løpe med sykkelen også. Ikke bra for en gammel mann med såre achilleser. Ut på sykkel fant jeg fort rytmen, fikk pulsen ned og stabil. Så kom Even Olsen bakfra med et smell og jeg måtte i brøkdelen av et sekund ta avgjørelsen om jeg vil være med eller ikke. Minner fra sprekken på Norseman ifjor sitter godt i, men likevel valgte jeg å prøve. Så jeg la meg etter på 10meteren hans og det gikk unna i 40-42km/t. Vi passerte sikkert 70 mann på 15-20 minutter:-) Men i den første bakken tørte jeg ikke mer, og lot han kjøre. Fortsatte likevel å kjøre rimelig hardt selvom beina nå verket mer enn de burde. I denne løypa er det først etter Rupertiberg på 70km at løpet setter seg. Da blir det grupper som samler seg med relativt like sterke syklister (og damer som svømmer raskt og greier å henge med)

Så også i år. I bunn av bakken var jeg ganske alene, men det var mange 20-30sek foran. Kjørte derfor grisehard i bakken for å komme opp til de. Og akkurat som jeg trodde var vi en pen gjeng som dundret ned til Klagenfurt igjen og passerte 90km på 2:28.

Melder man seg på disse store løpene i Mellom Europa får man bare akseptere at det er sånn det er. Som Macca sier: "Its a tactical sport" Liker man det ikke får man heller kjøre løp alene i grisgrende strøk eller over høye fjell. Det er 7m draftingregel som gjelder. Den blir overholdt av de fleste. Alltid noen som tøyer strikken når dommersykkelen ikke er i nærheten, men der jeg var fikk de alle sin velfortjente straff til slutt.

For egen del var jeg maks skjerpet på å gjøre ting riktig og ikke få penalty. Da var det best å ligge langt bak i gruppen syntes jeg, og hele tiden justere med god klaring til 7m. 7m tør ikke jeg ligge nærme ustødige triathleter uansett;-) Sånn sett ble 2. runden relativt grei. Det gikk til tider grisefort, og det måtte tettes endel luker noen ganger. En velt rett foran meg også, men gikk greit klar av den. Ellers var det om å gjøre å få i seg nok næring og forberede til en maraton jeg viste jeg ikke var forberedt til...

Det positive var at jeg startet løpinga akkurat etter 6 timer. Samme som da jeg satter pers her i 2007.

Mistet ene sykkelskoen inn i T2, ellers gikk den skiftingen bra. Føltes bra med en gang på løp. Fant rytmen litt over 4:30 fart. Mage og alt funket bra. Ble overrasket da Even plutselig kommer bakfra igjen. Han hadde fått penalty på sykkel. Og ble nærmest sjokkert da jeg treffer Knut Ole tilbake fra vending LAAAANGT fremme i feltet! Utrolig kult! Men jeg må fokusere på mitt eget løp skal jeg greie dette på anstendig vis. Det var jeg innstilt på etter de siste ukers hendelser.

Beina føltes ganske bra til over halveis, men rundt 30km, får jeg svi som forventet. Farten har vel egentlig vært dalende en stund, men nå må det kjemping til for å greie meg gjennom de siste 12km. Og som jeg skrev i siste innlegg skulle jeg kjempe med alt når det ble vondt. Det har vel aldri gjort vondere heller. Begge ankler og begge lår skrek om nåde, men det var ikke snakk om å gå. Rett etter siste vending kom Tore halsende i et mye større tempo og jeg skjønte at han snart skulle ta meg igjen. Skjønte at jeg hadde mulighet til en tid rundt 09:45, så jeg brukte de siste kreftene de siste 4 kilometerene. Følelsesladet å komme i mål, og fryktelig, fryktelig sliten. Men det var verdt slitet.

Nå blir det hjem til Jazzfestival, og så 14 dager ferie på Mallorca med jentene mine. DET gleder jeg meg til:-)

Denne blir for pappa

Min og Truls sin kjære pappa døde lørdag 18. juni, etter en kort, men hard kamp mot kreften. Det har vært noen tunge uker, men i pappas ånd har jeg valgt å reise til Klagenfurt og Ironman Austria på søndag.

Pappa har, sammen med mamma, alltid vært en fantastisk støttespiller for meg og Truls. Først da vi drev med sportsdans og også da vi byttet til triathlon på begynnelsen av 90-tallet. Pappa var en særdeles ivrig triathlon tilskuer, ingen har nok sett flere triathlonkonkurranser her i landet de siste 20 årene. Alt fra treningsstevner bortgjemt i Maridalen til store Ironman stevner i mellom- europa. Når jeg tenker etter har vel pappa vært tilstede på minst 12 av mine 16 gjennomførte Ironman. Han har vært i Roth 2 ganger, Klagenfurt 2 ganger, Frankfurt, Fredericia og sett alle mine 3 Norseman. Oslo Triathlon var han tilstede alle gangene jeg har vært med siden første gang i 1990.

Mine 2 største øyeblikk som iderettsutøver fikk jeg dele med pappa. Det første var våren 1991, og jeg var sportsdanser i ungdomsklassen. Pappa satt som vanlig på dansekonkurranser i sekreteriatet og fikk inn og regnet ut resultatene fra dommerene. Jeg og min partner Anett hadde fått 2. plass i alle konkurransene i standard hele sesongen 90/91. Alltid slått av Kai Lillebø og Monica Røtvold. Men vi kom nærmere og nærmere hver konkurranse. Den siste for sesongen var NM. Pappa holdt alltid masken i sekreteriatet, og lot oss aldri vite reultater før premieutdelingen. Selvom han viste alt. Men under finalen denne dagen gjorde han noe svært uvanlig. Før siste dansen, Quikstep, registrerte jeg at han var usedvanlig ivrig. Han var helt ute på gulvet og skrek til oss med knyttet neve "Kom igjen nå!!" Da skjønte jeg at noe var i gjere. Det viste seg da også på premieutdeling, for vi ble norske mestere i standard for ungdom i 1991.

Det andre øyeblikket var nettopp i Klagenfurt. I 2007. Målet hadde i 10 år vært Hawaii kvalifisering. Jeg gjorde et godt løp og satte pers med 09.26.55. Dagen derpå hadde vi fortsatt ikke sett resultatlista og jeg husker jeg og pappa, like ivrige begge to, kom oss bort til lista for å sjekke plassering i klassen. Vi ble nok like skuffet begge to. "Å! Bare nummer 13" husker jeg han sa. "Da gikk det ikke nå heller" Det var bare 6 Hawaii plasser. Vi holdt på å gå rett på stranda og droppe Hawaii utdelingen. Men gudskjelov ombestemte vi oss og stilte oss bakers i teltet. Da de begynte å rulle plasser nedover var det pappa som holdt hodet kaldt og hadde tellinga på hvor mange som hadde sagt nei. Men til slutt mistet også han kontrollen og vi møtte vel omtrent hverandres blikk i desperasjon og spenning idet navnet mitt ble lest opp. Det øyeblikket glemmer jeg aldri.

Så det blir spesielt å komme til Klagenfurt igjen. Å snakke om målsetting og tider blir bare teit. Det er bare å gjøre sitt beste så får vi se. Når jeg sier den blir for pappa er det heller ikke sånn at jeg tror han sitter noe sted å følger med. Jeg tror ikke på sånt. Det gjorde ikke han heller. Men han kommer selvfølgelig til å være i tankene. Jeg husker jo hvor han pleide å stå å heie. Og når det blir slitsomt og vondt, så håper jeg at jeg kjemper like hardt som han gjorde mot sykdomen på slutten. For han var en fighter til siste slutt.

Jeg skal gjøre så godt jeg kan, og har gudskjelov fantastiske lagkamerater med på turen.