Denne blir for pappa

Min og Truls sin kjære pappa døde lørdag 18. juni, etter en kort, men hard kamp mot kreften. Det har vært noen tunge uker, men i pappas ånd har jeg valgt å reise til Klagenfurt og Ironman Austria på søndag.

Pappa har, sammen med mamma, alltid vært en fantastisk støttespiller for meg og Truls. Først da vi drev med sportsdans og også da vi byttet til triathlon på begynnelsen av 90-tallet. Pappa var en særdeles ivrig triathlon tilskuer, ingen har nok sett flere triathlonkonkurranser her i landet de siste 20 årene. Alt fra treningsstevner bortgjemt i Maridalen til store Ironman stevner i mellom- europa. Når jeg tenker etter har vel pappa vært tilstede på minst 12 av mine 16 gjennomførte Ironman. Han har vært i Roth 2 ganger, Klagenfurt 2 ganger, Frankfurt, Fredericia og sett alle mine 3 Norseman. Oslo Triathlon var han tilstede alle gangene jeg har vært med siden første gang i 1990.

Mine 2 største øyeblikk som iderettsutøver fikk jeg dele med pappa. Det første var våren 1991, og jeg var sportsdanser i ungdomsklassen. Pappa satt som vanlig på dansekonkurranser i sekreteriatet og fikk inn og regnet ut resultatene fra dommerene. Jeg og min partner Anett hadde fått 2. plass i alle konkurransene i standard hele sesongen 90/91. Alltid slått av Kai Lillebø og Monica Røtvold. Men vi kom nærmere og nærmere hver konkurranse. Den siste for sesongen var NM. Pappa holdt alltid masken i sekreteriatet, og lot oss aldri vite reultater før premieutdelingen. Selvom han viste alt. Men under finalen denne dagen gjorde han noe svært uvanlig. Før siste dansen, Quikstep, registrerte jeg at han var usedvanlig ivrig. Han var helt ute på gulvet og skrek til oss med knyttet neve "Kom igjen nå!!" Da skjønte jeg at noe var i gjere. Det viste seg da også på premieutdeling, for vi ble norske mestere i standard for ungdom i 1991.

Det andre øyeblikket var nettopp i Klagenfurt. I 2007. Målet hadde i 10 år vært Hawaii kvalifisering. Jeg gjorde et godt løp og satte pers med 09.26.55. Dagen derpå hadde vi fortsatt ikke sett resultatlista og jeg husker jeg og pappa, like ivrige begge to, kom oss bort til lista for å sjekke plassering i klassen. Vi ble nok like skuffet begge to. "Å! Bare nummer 13" husker jeg han sa. "Da gikk det ikke nå heller" Det var bare 6 Hawaii plasser. Vi holdt på å gå rett på stranda og droppe Hawaii utdelingen. Men gudskjelov ombestemte vi oss og stilte oss bakers i teltet. Da de begynte å rulle plasser nedover var det pappa som holdt hodet kaldt og hadde tellinga på hvor mange som hadde sagt nei. Men til slutt mistet også han kontrollen og vi møtte vel omtrent hverandres blikk i desperasjon og spenning idet navnet mitt ble lest opp. Det øyeblikket glemmer jeg aldri.

Så det blir spesielt å komme til Klagenfurt igjen. Å snakke om målsetting og tider blir bare teit. Det er bare å gjøre sitt beste så får vi se. Når jeg sier den blir for pappa er det heller ikke sånn at jeg tror han sitter noe sted å følger med. Jeg tror ikke på sånt. Det gjorde ikke han heller. Men han kommer selvfølgelig til å være i tankene. Jeg husker jo hvor han pleide å stå å heie. Og når det blir slitsomt og vondt, så håper jeg at jeg kjemper like hardt som han gjorde mot sykdomen på slutten. For han var en fighter til siste slutt.

Jeg skal gjøre så godt jeg kan, og har gudskjelov fantastiske lagkamerater med på turen.