Nummer 17 i boks

Da var Ironman nummer 17 gjennomført. Den første var i Roth i 1997. Da satte Luc Van Lierde verdensrekord på 07:50. I går var jeg på plass igjen da den ble slått. Marino Van Hoenacher knuste den med 07:45. Kanskje ringen er sluttet?

Jeg visste det kom til å bli en tøff dag. Dårlige forberedelser og Ironman hører ikke sammen. At halsen ble sår natt til fredag betydde egentlig ikke noe - bortsett fra litt dårlig søvn. Tror det var gresspollenallergien som slo inn. Den gjør luftveiene litt tørre og såre innimellom. Jeg valgte å tro det hvertfall.

Ellers gikk de siste dagene i Klagenfurt veldig bra. Lett trening, flott hotell og gode lagkammerater.

Klar på start med 2800 andre spurte jeg dommeren om starten gikk på land eller i vann. Han sa den gikk i vannet 50m fremme og at vi ble sluppet utti 1min før(!) "Javel" tenkte jeg, "1min på 50m er vel omtrent så vi rekker frem". Da de dro opp bånnet kastet jeg meg bare utti og regnet starten som gått:-)

Ikke alle gjorde det tydeligvis, for 30sek etter skuddet smalt hadde jeg klart vann foran meg og 2800 svømmere i hælene. Det ble litt stygt etterhvert, da hordene kom bakfra, men jeg svømte alt jeg kunne for å komme godt igang. Tror det var en så optimal start som overhodet mulig. Men måtte roe litt ned etter ca 500m, det føltes ut som hjertet kom opp av halsen. Bortsett fra litt slossing rundt første bøye foregikk svømmingen uten særlig dramatikk. Lå bra med i dragsuget og brukte ikke for mye krefter. Oppe på 1:02

Den nye skiftesonen var lang som et vondt år. Langt å løpe til sykkelen, og langt å løpe med sykkelen også. Ikke bra for en gammel mann med såre achilleser. Ut på sykkel fant jeg fort rytmen, fikk pulsen ned og stabil. Så kom Even Olsen bakfra med et smell og jeg måtte i brøkdelen av et sekund ta avgjørelsen om jeg vil være med eller ikke. Minner fra sprekken på Norseman ifjor sitter godt i, men likevel valgte jeg å prøve. Så jeg la meg etter på 10meteren hans og det gikk unna i 40-42km/t. Vi passerte sikkert 70 mann på 15-20 minutter:-) Men i den første bakken tørte jeg ikke mer, og lot han kjøre. Fortsatte likevel å kjøre rimelig hardt selvom beina nå verket mer enn de burde. I denne løypa er det først etter Rupertiberg på 70km at løpet setter seg. Da blir det grupper som samler seg med relativt like sterke syklister (og damer som svømmer raskt og greier å henge med)

Så også i år. I bunn av bakken var jeg ganske alene, men det var mange 20-30sek foran. Kjørte derfor grisehard i bakken for å komme opp til de. Og akkurat som jeg trodde var vi en pen gjeng som dundret ned til Klagenfurt igjen og passerte 90km på 2:28.

Melder man seg på disse store løpene i Mellom Europa får man bare akseptere at det er sånn det er. Som Macca sier: "Its a tactical sport" Liker man det ikke får man heller kjøre løp alene i grisgrende strøk eller over høye fjell. Det er 7m draftingregel som gjelder. Den blir overholdt av de fleste. Alltid noen som tøyer strikken når dommersykkelen ikke er i nærheten, men der jeg var fikk de alle sin velfortjente straff til slutt.

For egen del var jeg maks skjerpet på å gjøre ting riktig og ikke få penalty. Da var det best å ligge langt bak i gruppen syntes jeg, og hele tiden justere med god klaring til 7m. 7m tør ikke jeg ligge nærme ustødige triathleter uansett;-) Sånn sett ble 2. runden relativt grei. Det gikk til tider grisefort, og det måtte tettes endel luker noen ganger. En velt rett foran meg også, men gikk greit klar av den. Ellers var det om å gjøre å få i seg nok næring og forberede til en maraton jeg viste jeg ikke var forberedt til...

Det positive var at jeg startet løpinga akkurat etter 6 timer. Samme som da jeg satter pers her i 2007.

Mistet ene sykkelskoen inn i T2, ellers gikk den skiftingen bra. Føltes bra med en gang på løp. Fant rytmen litt over 4:30 fart. Mage og alt funket bra. Ble overrasket da Even plutselig kommer bakfra igjen. Han hadde fått penalty på sykkel. Og ble nærmest sjokkert da jeg treffer Knut Ole tilbake fra vending LAAAANGT fremme i feltet! Utrolig kult! Men jeg må fokusere på mitt eget løp skal jeg greie dette på anstendig vis. Det var jeg innstilt på etter de siste ukers hendelser.

Beina føltes ganske bra til over halveis, men rundt 30km, får jeg svi som forventet. Farten har vel egentlig vært dalende en stund, men nå må det kjemping til for å greie meg gjennom de siste 12km. Og som jeg skrev i siste innlegg skulle jeg kjempe med alt når det ble vondt. Det har vel aldri gjort vondere heller. Begge ankler og begge lår skrek om nåde, men det var ikke snakk om å gå. Rett etter siste vending kom Tore halsende i et mye større tempo og jeg skjønte at han snart skulle ta meg igjen. Skjønte at jeg hadde mulighet til en tid rundt 09:45, så jeg brukte de siste kreftene de siste 4 kilometerene. Følelsesladet å komme i mål, og fryktelig, fryktelig sliten. Men det var verdt slitet.

Nå blir det hjem til Jazzfestival, og så 14 dager ferie på Mallorca med jentene mine. DET gleder jeg meg til:-)