Tatt av vinden - reddet av stemningen

Sjelden har vel den siste uka før en Ironman gått mer på skinner. Kalmar som by leverte langt over forventning. En flott by med flott stemning. Kjøreturen på 70mil med Knut Ole Thoreplass gikk også smertefritt, med en stopp og svømmetrening i et fint vann (Simmalångtvatnet:-) rett etter Halmstad.

Torsdag ble brukt til en svømmeøkt i løypa på 2300m på morgenen. Så registrering, en særdelses kort tur på expo og en 8km løpetur på ettermiddagen.

Søndag morgen syklet jeg og Knut Ole med 70.3 verdensmester Jodie Swallow litt over en time på morgenen. Resten av dagen var kun avslapping og jeg sjekket inn sent på ettermiddagen og gikk rett til middag.

Siste 12 timene før start er et h........ som alltid. La meg tidlig men soving blir det lite av. Logget nok 3+3 timer og 0400 var jeg våken og ville bare komme i gang.

I dagene før løpet var det mye fokus på vær i Kalmar. På pre-race advarte de mot platehjul og høy felg foran. I følge yr skulle det blåse 5-7 m/s. Det kan da ikke bli så ille var min innstilling og tenkte ikke mye på været. Var likevel overbevist om at løypa var griserask og mulighet for pers var god uansett.

Kom bra ut på svømming, men fikk brillene slått løs etter noen minutter. Rettet raskt på det og tapte ikke noe særlig. Syntes jeg svømte dårlig ute i bølgene på begge rundene, men på strekkene inn mot brygga og rundt moloen gikk det veldig bra. Hadde beina på Knut Ole en liten stund ut på runde 2, men han glapp unna. På vei mot brygga andre gang dukket Vegard Spiten opp på venstre side og vi svømte likt opp hele kanalen og var samtidig i T1. Litt skuffet over tiden på 1:03. Det var 5min bak skjema, men skjønte jeg hadde gjort en bra svøm iom at Vegard var der.

Over Ølandsbroen blåste det friskt fra sør, men ikke noe problem å holde seg på veien selv med platehjul og 808. Når vi kom over på øya og dreide sørover ble det tungt. Veldig tung. Vinden var hard imot og det kostet mye krefter å kjøre i front. Det merket nok mange for viljen til å holde tempoet oppe i min gruppe var ikke veldig stor. Ble passert av noen med høyere fart, og folk var sløve på å tette luker. Jeg var fortsatt overbevist om at det kom til å gå raskt når vi fikk medvind tilbake og hadde fortsatt fokuset på 38,5 i snitt selv om den nå var nede på 35,5.

 

Og når vi endelig snudde gikk det unna. 46-47km/t en god stund og snittfarta var oppe mot 37 igjen. Watten var også lav, rett over 200 i snitt så jeg følte jeg hadde bra med krefter. Men det varte så alt for kort. Plutselig dreide vi sørvest igjen og kjørte en evighet i side motvind. Likevel var jeg pigg tilbake ved broa og gikk etter en som passerte der. Han kjørte litt for raskt og jeg greide ikke ligge på 10 meteren hans lenge. Snudde meg og så at Spiten og resten av klynga var vekk. Kom inn til Kalmar alene og kjørte nesten 30km solo i starten av sløyfe 2. Veldig merkelig utvikling. Et tegn på at jeg var bra fremme i feltet, men å sykle helt alene uten å se noen hverken foran eller bak har jeg aldri opplevd før i en Ironman med over 2000 deltakere.

Men det som var dumt var at jeg begynte å bli sliten. Skikkelig sliten. Farten dalte og Spiten og 2 til kom opp til meg igjen. Ved vendepunkt med 30km(?) til T2 så vi at en stor gruppe kom 30sek bak. Med motvind i vente hele veien hjem, og rådføring med Spiten, bestemte vi oss for å roe ned og sykle med den gruppa inn. Men det var mye slitne folk og gruppa splittet seg nesten med en gang. Jeg oppdaget det litt for seint og plutselig var vi bare 5 mann igjen. Og ingen ville ligge i front i vinden. Det blei teit, vi kunne jo ikke bli utti der! Så da var det på`n igjen og Wagener foran med 250Watt i pedalene. Siste 10km slo jeg demonstrativt til siden og overlot jobben til noen andre. Var på stålet rett og slett.

 

In i T2 på 6:05 og 20min bak skjema. 20min bak skjema og stokk stiv i lår og lysker. Grisesliten. Det ble en laaaaang maraton. Første 10km var nesten værst. 2min do stopp og mye selvmedlidenhet. Men for en opptur å komme inn i Kalmar sentrum! For en fest! For et publikum! Der og da ble dagen reddet, og å bryte løpet var ikke tema. Ikke hadde jeg tenkt å ringe hjem til jentene å si at jeg ga opp på #20 heller! Det ble motivasjonen til å slite gjennom 2 runder til. I perioder løsnet det litt også, men farten var vel aldri under 6min/km. Karret meg tilslutt i mål på 10:29, med splittene 1:03 - 4:59 - 4:21.

Pain is temporary - quitting lasts forever

 

Ikke helt som håpet, men hvertfall med 20 Ironman i beltet og fantastisk stemning på oppløpet.

Sesongen er over og gud veit hva som skjer videre??